Jeg er absolutt blandt de som mener denne gaven fremdeles utgis i dag. Men en annen populær forståelse er at tungetalen er for alle kristne, og at den i seg selv er selve beviset på at man har mottat den hellige ånd. Dette er jeg uenig i, jeg mener alle kristne motar den hellige ånd i det de motar frelsen. Tungetalen får noen i det øyeblikk, eller de får den senere. Mens andre aldri får den. Ut i fra fortellingene i Apg. hvor det flere ganger skrives f.eks. at ånden senket seg over dem/han osv... og de fikk tungetalen, har blandt annet pinsevenner ofte sagt at tungetalen er selve tegnet på "åndsdåpen". Jeg er altså uenig i dette.
Årsaken er blandt annet utlegning om nådegavene i 1. Korinterbrev 12. da spesielt vers 10, samt 30, hvor Paulus stiller det retoriske spørsmål "taler vell alle i tunger?". Hvor svaret sier seg selv, nei alle gjør ikke det. Se også 1.kor 14 som jeg kommer tilbake til. For meg synes det helt klart at tungetalen ikke er i en særstilling til de andre nådegavene som "den ene" som "alle" skal få. Men likedan som de øvrige nådegavene, en av de mange gaver som Gud fordeler etter sin frie vilje, til utrustning og tjeneste for sine barn.
Hvordan skal vi forstå teksten fra Apostelgjerningen 2, om pinsedag ? Her hørte jo folk fra mange forskjellige folkeslag talen på sitt eget språk.
Mange forstår denne teksten som noe annet enn den tungetalen som Paulus underviser om i brevene. Da fenomenet her gikk ut på at Peter og de andre apostlene selv talte kun ett språk, men alle hørte hvert sitt. Det er altså heller snakk om ett hørselsunder, enn ordinær tungetale. Men det er muligens riktig å si at det er "beslektede fenomener".
Man kan også tenke det dithen at det er snakk om samme fenomen, men at Gud noen ganger åpner de ufrelstes ører, og gir fortolkningen til dem direkte. Mens han andre ganger ikke lar dem forstå, uten ved menneskelig fortolkning. Det er da snakk om at en person får gaven til å fortolke/forklare budskapet.
Det viktigste i denne sammenhengen er at tilhørerne forstod det som ble sagt og derfor ble det også et tegn for de vantro. I tillegg tjente den til å utføre misjonsbefalingen.
Desverre for pinsebevegelsem så dannet noen av dem seg en teori om at ettersom pinsevennene hadde "gjenoppdaget tungetalen", så skulle man være uovervinnelige i misjonsvirksomhet. Og det ble sett på som unødvendig for misjonærer å gå å lære seg språk. De skulle tale og forkynne i tunger, og alle skulle høre og forstå budskapet som om det var på deres eget språk. Erfaringen viste fort at dette ikke fungerte slik, og man gikk heldighvis fort bort fra denne forståelsen.
Hva skal vi så si om "moderne tungetale" i ytterligående karismatiske menigheter hvor tungetalene gjerne fåregår i munnen på hverandre og uten tydning?
Her vil det være smart å se nærmere på 1.Kor 14. Jeg tar ut noen konkrete vers for videre komentar.
1Kor 14:4 Den som taler med tunger, oppbygger seg selv. Men den som taler profetisk, oppbygger menigheten.
Når han indirekte sier at "den som taler i tunger" ikke taler til oppbyggelse for menigheten vil jeg påstå det her er snakk den todelingen man har av tungetale. Vi har 1: tungetale til menigheten (som skal følges av en tolking), og 2: tungetale/bønn i tunger (som er til oppbyggelse for den enkelte.) Videre begrunnelse for denne todelingen kommer når jeg har sitert flere Bibelvers.
1Kor 14:5 Likevel ønsker jeg at dere alle talte med tunger, men heller at dere talte profetisk. For den som taler profetisk, er større enn den som taler med tunger, – hvis han da ikke tyder det, så menigheten kan få oppbyggelse av det.
Vers 5 her, brukes gjerne som "beviset" på at tungetalen nettopp er ment for alle kristne og ikke bare noen få. Selv mener jeg ikke dette verset er godt nok som bevis for det. Siden det er tungetalen som er tema her kommenterer jeg ikke nærmere det Paulus sier om det å tale profetisk. Men ber deg merke følgende om tungetalene "hvis han da ikke tyder det han sier, så menigheten kan bli bygd opp".
Dette stadfester at dersom tungetalen er av den art som er til menigheten, så skal den fortolkes. Det åpnes her for at den som fremmer budskapet selv kan tyde det. Men normalen (som vi skal se senere) er at det er en annen i menigheten som får denne gaven.
Dette trur jeg rett og slett er en liten "garanti" fra Gud, på at budskapet er korekt. Det vil ikke være noe problem for noen som helst av oss å besøke en menighet vi ikke vanligvis går i, for så å fremme ett tilgjort og bevist falskt tungtale budskap, samt "tolke" det etterpå. Det at det er en annen person som står for tolkningen er Guds innretning for å unngå juks. Selv om det selvfølgelig er mulig for to personer å sammarbeide om bedraget.
1Kor 14:6 Men nå, brødre, om jeg kom til dere og talte med tunger – hva gagn ville jeg være til for dere, dersom jeg ikke talte til dere enten med en åpenbaring, eller med kunnskap, eller med profeti, eller med lære?
Spør du meg er dette en stor kritikk direkte til mange menigheter i dag, hvor man i løpet av gudstjeneste/møtet har åpning for at folk skal be høyt sammen (å be høyt i grupper ikke galt, men da en om gangen). Mange steder blir da nesten hele menigheten stående og be i tunger i munnen på hverandre. Jeg ser ikke noe spesielt Bibelsk i denne måten. Heller tvert i mot.
1Kor 14:11-13
11 Dersom jeg ikke kjenner språkets betydning, blir jeg en utlending for den som taler, og han som taler, blir en utlending for meg.
12 Slik også med dere: Siden dere nå med iver søker de åndelige gaver, så søk å få dem i rikt mål for at menigheten kan bli oppbygget.
13 La derfor den som taler med tunger, be om at han må kunne tyde det.
Igjen ser vi, dersom tungetalen skal ha plass i felleskapet når menigheten er samlet, så skal det skje med en etterfølgende tydning. Vi ser også at det ikke er noe forbud mot at den som fremmer budskapet selv kan tyde. Men som jeg vil vise senere med Bibelvers så er det mest hensiktsmessig at en annen person tyder.
1Kor 14:14-19
14 For når jeg ber med tunger, da er det min ånd som ber, men min forstand har ingen frukt av det.
15 Hvordan er det så? Jeg vil be i ånden, men jeg vil også be med forstanden. Jeg vil lovsynge i ånden, men jeg vil også lovsynge med forstanden.
16 For om du lovpriser Gud i ånden, hvordan kan den som ikke er kyndig i dette, si amen til din takkebønn? Han skjønner jo ikke hva du sier.
17 For du ber nok en vakker takkebønn! Men den andre blir ikke oppbygget av det.
18 Jeg takker Gud: Jeg taler mer med tunger enn dere alle.
19 Men i en menighetssamling vil jeg heller tale fem ord med min forstand, så jeg ved det kan lære andre, enn ti tusen ord med tunger.
Her taler altså Paulus om det å be i ånden, som er det samme som å be i tunger. Dette er tett beslektet med å tale i tunger til menigheten. Ja, i bunn og grunn det samme fenomen. Men her følger ingen tydning. Det er da til oppbyggelse for en selv, men ikke til menigheten.
1Kor 14:22-25
22 Så er da tungene til et tegn, ikke for de troende, men for de vantro – profetien derimot er ikke for de vantro, men for de troende.
23 Om nå hele menigheten kommer sammen på samme sted, og alle taler med tunger, og det så kommer inn noen ukyndige eller vantro, vil de da ikke si at dere er gått fra forstanden?
24 Men dersom alle taler profetisk, og det så kommer inn en vantro eller ukyndig, da blir han avslørt av alle og dømt av alle,
25 og det som er skjult i hans hjerte, åpenbares. Så vil han falle på sitt ansikt og tilbe Gud og bekjenne: Gud er sannelig iblant dere!
Dette synes jeg er meget vanskelige vers. Det synes som en selvmotsigelse. Det kommer en som ikke er fortrolig med tungetalen inn i det alle taler tunger, så vil han si at de er fra forstanden. Men han vil derimot falle til jorden og tilbe Gud (bli vekket til frelse) når han hører forkynnelsen. (For, som det står "så kommer da troen av forkynnelsen"). Men likevel står det at tungetalen er ett tegn, ikke for dem som tror, men for dem som ikke tror. Hvordan skal vi forstå dette rett? Vi har allerede sett at det at "alle taler i tunger" samtidig slettes ikke er noe det oppfordres til. Blir det derimot framført ett budskap i tunger, med etterfølgende tydning, da vil dette være ett tegn på Guds gaver for den ikke troende. Han vil erkjenne at det her er noe han ikke kjenner. Så kommer likevel selve troen og frelsen av den rene og tydelige forkynnelsen. Det som her omtales som "profetisk" er ingenting annet enn den tradisjonelle kristne forkynnelse av loven og evangeliet hånd i hånd. Loven dømmer og avslører enhver. Mens evangeliet setter fri og virker frelse.
1Kor 14:26-33
26 Hvordan er det da, brødre? Når dere kommer sammen, da har hver enkelt av dere en salme, en lære, en åpenbaring, en tunge eller tydning. La alt skje til oppbyggelse.
27 Taler noen med tunger, da la det være to eller i høyden tre, én om gangen og la én tyde det.
28 Men dersom det ikke er noen som kan tyde, da skal han tie i menigheten, men tale for seg selv og for Gud.
29 La to eller tre profeter tale, og de andre skal prøve det.
30 Men hvis en annen får en åpenbaring mens han sitter der, da skal den første tie.
31 For dere kan alle tale profetisk, én for én, så alle kan lære noe og bli formant.
32 Og profeters ånder er profeter lydige.
33 For Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud.
Her ser vi altså "oppskriften" og oppsumeringen på tungetale i menigheten. Det er min opplevelse at mange menigheter i dag neglisjerer og overser dette.
Tungetalen i Apg er oppfyllelsen av Joels profeti (Apg.2:16) Er da tungetalen i dag en annerlede tungetale enn den på pinbsedag, og med en annen funksjon? Eller er det samme tungetale det er snak om både i Apg 2 og Korinterbrevet 12 ?
Som du ser mener jeg at den tungetalen som Paulus underviser om i 1. Korinterbrev er, om ikke ett annet fenomen i utganspunktet, så likevel ikke 100% identisk med hva som skjedde på pinsedag. Da det her er helt tydelig at budskapet SKAL tydes. På den første pinsedag var ingen tydning nødvendig.
Det sies ofte at tungetalen er et privat bønnespråk, også kalt "englespråk". Hvilket Bibelsk grunnlag har man for å hevde dette?
At tungetale kalles englespråk ser vi i 1.kor 13.1 (Begrepet "englers tunger" Jeg kan ikke se annet enn at Paulus mener det samme som Tungetale når han bruker dette begrepet.) Dette med bønnespråk har jeg vert litt inne på allerede. Ellers ser vi 1.kor 12.10 og 28 at det brukes betegnelsen "forskjellige/ulike slag tunger". Mens den han går i dybden på i kapittel 12 og 14 er den som er til bruk i menigheten.
I Romerbrevet 8 leser vi om livet i ånden. Som sagt mener jeg at alle Kristne har del i Den Hellige Ånd uavhengig av tungetale eller ikke.
Rom 8:26f
26 Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord.
27 Men han som gransker hjertene, vet hva Ånden trakter etter, for det er etter Guds vilje han går i forbønn for de hellige.
Hva det tales om her er DHÅ's forbønnshandling for de kristne. Noe alle kristne har del i. Men jeg vil poengtere dette med "sukk som ikke kan uttrykkes i ord".
I 1.kor 14 ser vi at Paulus snakker om tungetale i, og til, menigheten. Men også samtidig om tungetalen som noe til oppbyggelse for den enkelte. (vers 4.) - Ett ikke hittil sitert vers er vers 2.
1Kor 14:2
2 For den som taler med tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstå ham, men han taler hemmeligheter i Ånden.
Dette er da bønnen i tunger. En nådegave som noen får, først og fremst til egen oppbyggelse. Et hemmelig språk ved Ånden. Og da nettopp sukk som ikke kan uttrykkes i ord. Gjennom å be i tunger ber du "sammen med" Den Hellig Ånd. Du ber til egen oppbyggelse, uten å selv forstå hva du ber. Og du tar del i Åndens forbønn for dine brødre.
Dersom du har denne gaven, så bruk den. Men merk deg ordene i kapittel 12 og 14 så du ikke misbruker den. Og ikke blir hovmodig og anser din gave som større og viktigere enn andres gaver. Har du ikke denne gaven har du rett til å be Gud om å få den. Men det er ikke sikkert Gud gir deg den. Vit da at Gud gir sine nådegaver til oppbyggelse, utrustning og i samhold med en tjeneste for hver enkelt av sine barn.
1Kor 12:5-11
5 Det er forskjell på tjenester, men Herren er den samme.
6 Det er forskjell på kraftige virkninger, men Gud er den samme, han som virker alt i alle.
7 Men Åndens åpenbarelse blir gitt enhver til det som er gagnlig.
8 For til én blir det gitt visdoms tale ved Ånden, til en annen kunnskaps tale ved den samme Ånd,
9 en annen får tro ved den samme Ånd, en annen nådegaver til å helbrede ved den samme Ånd.
10 En annen får kraft til å gjøre undergjerninger, en annen gave til å tale profetisk, en annen gave til å prøve ånder. En annen får ulike slags tunger, en annen tydning av tunger.
11 Alt dette virker den ene og samme Ånd, som deler ut til hver enkelt etter som han vil.
1Kor 14:14-22
14 For når jeg ber med tunger, da er det min ånd som ber, men min forstand har ingen frukt av det.
15 Hvordan er det så? Jeg vil be i ånden, men jeg vil også be med forstanden. Jeg vil lovsynge i ånden, men jeg vil også lovsynge med forstanden.
16 For om du lovpriser Gud i ånden, hvordan kan den som ikke er kyndig i dette, si amen til din takkebønn? Han skjønner jo ikke hva du sier.
17 For du ber nok en vakker takkebønn! Men den andre blir ikke oppbygget av det.
18 Jeg takker Gud: Jeg taler mer med tunger enn dere alle.
19 Men i en menighetssamling vil jeg heller tale fem ord med min forstand, så jeg ved det kan lære andre, enn ti tusen ord med tunger.
20 Brødre, vær ikke barn i forstand! Vær småbarn i ondskap, men vær fullvoksne i forstand!
21 I loven er det skrevet: Ved folk med andre tunger og fremmedes lepper vil jeg tale til dette folk, men ikke engang da skal de høre på meg, sier Herren.
22 Så er da tungene til et tegn, ikke for de troende, men for de vantro – profetien derimot er ikke for de vantro, men for de troende.
Synes du ikke at du har noen "store" nådegaver i det hele tatt? Merk deg vers 22. Du er nødvendig i Guds rike. Han bruker deg.