Jeg vil bare nå nevne en liten ting, (av mange små og store ting som kunne vært nevnt), som jeg har tenkt spesielt på den siste uken. Allerede på videregående skole lærte jeg at vann var et unntak fra «regelen», om at stoffer i fast form (f.eks. Jernklump,) har større massetetthet, (eventuelt rett og slett «tyngre», selv om det er litt ukorrekt betegnelse når man jobber med fysikk) en det samme stoffet i flytende form. Siden det sikkert er mange som leser dette og ikke har veldig mye fysikk så skal jeg ta det litt med teskje. Poenget er: kaster du en stålklump i ei gryte med smeltet stål så vil klumpen synke til bunnen. Det samme gjelder bensin dersom du senker temperaturen nok til å fryse det. Alle stoffer vi har rundt oss kan være enten fast form, flytende eller som gass. Og tar man altså en del av stoffet i fast form, og legger det i en beholder med samme stoffet i flytende form, så vil den faste delen synke. Du kan prøve selv hjemme, med f.eks. Frossen melk i en beholder med melk.
Men det er noen få unntak fra denne regelen, vann er en av dem. Jeg skal ikke gå innpå hva som gjør at faste stoffer oppfører seg slik, og hva som gjør at vann er unntak. Men ganske enkelt nevne dette, at dersom du legger en isbit i et glass med vann, så vil den flyte. For vann er nemlig «tyngst» ved 4 + grader. At vannet har denne spesielle egenskapen er veldig praktisk. Dersom vannet hadde vert slik som alle andre stoffer, da ville alle innsjøer ha blitt en eneste stor isbit om vinteren. Men det er ikke tilfellet. Kun svært grunne innsjøer blir bunnfrosset. Og nederst i de fleste sjøer blir det aldri kaldere enn +4 grader. Alt dette har kjemiske og fysiske forklaringer, ut i fra molekyl og atom sammensetninger. Men jeg klarer likevel ikke annet enn å si; tenk så praktisk. Vannet som alt levende trenger for å leve. Og som fisk m.m. har som sitt bosted, har nettopp denne egenskapen. Hadde det ikke vert slik, da hadde man ikke kunne hatt ferskvannsfisk. Og det ville blitt mye mer komplisert for dyr og mennesker å skulle overleve vinteren også. Og min noe barnslige konklusjon blir, bak denne godt tilpassede «tilfeldighet», som må sies å være utrolig praktisk, så må det finnes en større mening. Det blir som så mange andre har sagt før meg; man ser på et hus og tenker, noen må ha bygd den. Jorden vår er som om den var spesialdesignet for oss å leve på. Og jeg tenker som så, ja, det er nettopp det den er.
I dette ser jeg et glimt av hva filosofien kaller «den ubevegelige beveger», «alle tings opphav». Osv. Kort sagt, jeg ser en liten flik av Gud. Så blir det da Bibelen som videre viser meg helhetsbildet, og veileder meg i hvem Gud er og hva hans vilje for meg er. Men i naturen selv kan jeg se at det må finnes en skaper.
En annen ting som sier meg det samme er; her på denne jorden vår har vi klart å finne fram til nok grunnstoffer til å sette opp ett fullstendig «periodiske system». Så sender vi all verdens farkoster ut i rommet og besøker andre planeter. Og man har ikke funnet et eneste nytt grunnstoff. Man har ikke klart å oppdage en eneste «byggekloss» som vi ikke viste om fra før. Man har riktignok funnet nye sammensetninger av byggeklosser. Men ingen nye klosser. Videre har man funnet at de fleste planetene mangler noen av de «klossene» vi har på jorden. Hvordan kan man da la være å tro på en guddommelig eksistens?
Ha en fin dag,
Rom 1:19f 19 For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbaret det for dem. 20 For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning.