Rom 12:1-21
1 Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste.
2 Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne.
3 For ved den nåde som er meg gitt, sier jeg til hver og en blant dere, at en ikke skal gjøre seg høyere tanker enn rett er. Men en skal tenke sindig, i forhold til det mål av tro som Gud har tilmålt hver enkelt.
4 For på ett legeme har vi mange lemmer, men ikke alle lemmer har samme gjerning.
5 Slik er vi også ett legeme i Kristus, enda vi er mange. Men hver for oss er vi hverandres lemmer.
6 Alt etter den nåde som er oss gitt, har vi ulike nådegaver. Om noen har profetisk gave, skal han bruke den i samsvar med troen.
7 La den som har en tjeneste, ta vare på tjenesten. Den som er lærer, må ta vare på lærdommen,
8 den som formaner, på formaningen. Den som deler ut gaver, må gjøre det med redelig sinn. Den som er forstander, må være det med iver. Den som øver barmhjertighet, må gjøre det med glede.
9 La kjærligheten være uten hykleri! Avsky det onde, hold fast ved det gode.
10 Vær varmhjertet mot hverandre i broderkjærlighet! Kappes om å hedre hverandre!
11 Vær ikke lunkne i iveren! Vær brennende i ånden, tjen Herren!
12 Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen!
13 Kom de hellige til hjelp i deres nød. Legg vinn på gjestfrihet!
14 Velsign dem som forfølger dere, velsign, og forbann ikke!
15 Gled dere med de glade, og gråt med de gråtende!
16 Ha ett sinn innbyrdes! Trakt ikke etter det høye, men hold dere gjerne til det lave! Vær ikke selvkloke!
17 Gjengjeld ikke noen ondt med ondt! Legg vinn på det som godt er for alle menneskers øyne!
18 Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere!
19 Hevn dere ikke selv, mine kjære, men gi rom for vreden*. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren.
20 Om din fiende er sulten, så gi ham å ete. Om han er tørst, så gi ham å drikke. For når du gjør det, samler du glødende kull på hans hode.
21 La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode.
Dette har overskriften "Den kristnes liv" i en annen Bibeloversettelse. Det er ganske betegnende. Det er på mange måter ett idealliv. Les det gjerne flere ganger, for det er ett viktig kapittel. La det motivere deg, men la det ikke trykke deg ned når du føler at du ikke klarer det som står der, det gjør deg ikke til en dårligere kristen. Paulus som skrev dette merket nok selv at han ikke nådde opp til idealet. Det er alltid noe som kan bli bedre. Han skriver om seg selv at "deg gode jeg vil gjør jeg ikke, og det onde jeg ikke vil det gjør jeg." Så var også dette kristne forbildet selv en som ikke klarte alt slik han ønsket. Jeg vil fortsette med å skrive om en av disiplene, som også slet med dette.
En person dere garantert har hørt veldig mye om før er Simon Peter. Grunnen til at jeg tar fram han er at jeg kjenner meg veldig godt igjen i hvordan han reagerer i møte med Jesus. Det er egentlig noe jeg vil si om Bibelen generelt, den handler om mennesker. Prøv å se følelsene og tankene til de du leser om, da blir Bibelen mye mer levende. Og du vil oppleve at det finnes ting du kan kjenne deg igjen i både hos disiplene, kong David, Salomo, Josef som ble solgt til Egypt, Paulus og mange av de andre. Det handler om mennesker og det handler om deg.
Peter ja. Jeg vil lese historien om da Jesus kalte disiplene sine. Alle evangelistene har med dette, men Lukas er mest detaljert når det gjelder det som handler om Peter.
Luk 5:3-11
3 Han gikk da om bord i en av båtene, som tilhørte Simon, og bad ham legge litt ut fra land. Og han satte seg og lærte folket fra båten.
4 Da han sluttet å tale, sa han til Simon: Legg ut på dypet og kast ut garnene til fangst!
5 Simon svarte og sa til ham: Mester, vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg kaste ut garnene.
6 De gjorde så, og de fanget så mye fisk at garnene holdt på å sprenges.
7 De vinket da til lagsbrødrene i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. De kom, og de fylte begge båtene slik at de holdt på å synke.
8 Men da Simon Peter så dette, falt han ned for Jesu knær og sa: Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann!
9 For redsel kom over ham og alle dem som var sammen med ham, over fiskefangsten de hadde fått.
10 Likedan var det med Sebedeus-sønnene, Jakob og Johannes, som var i lag med Simon. Men Jesus sa til Simon: Frykt ikke! Fra nå av skal du fange mennesker.
11 De rodde da båtene til lands, og de forlot alt og fulgte ham.
Først så låne Jesus båten til Peter, som da het Simon. Der står Jesus å taler. Med andre ord så kjente sikkert Peter noe til Jesus fra før av, vist en del om hvem han var, siden han låner bort båten på den måten... Etterpå så får Peter oppleve ett kjempeunder, garnene er helt stappfulle. På grunn av talen, og det synlige underet så fatter Peter på en måte at Jesus må være i kontakt med Gud. Derfor skjer det en viktig ting, han må bekjenne at han er en synder. Dette så vi på i går. Peter blir en kristen i det han får bekjent sin synd og får et møte med Jesus. Men Jesus sier til Simon, altså Peter, at fra nå av skal du fange mennesker. Ser vi i de andre evangeliene så er det i denne situasjonen Jesus sier at Simon skal bytte navn til Peter. Peter betyr klippen, (Kefas er også brukt, det er bare Peter på ett annet språk, rett og slett.) og Jesus sier at på deg skal jeg bygge min kirke. Dette er det andre som skjer når vi blir kristne. Jesus sier at vi skal spre budskapet videre. Vi er alle klipper, og vi skal alle menneske fiskere.
Javell, fine greier, men jeg klarer ikke det. Jeg får ikke til å si ting videre, jeg tør ikke. For hvordan kan jeg si til andre at de skal bli kristne og sånt når jeg ikke en gang får til mitt eget liv ordentlig. Jesus sa til kvinnen som ble tatt på fersken i ekteskapsbruddet, "heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mer". Men jeg, jeg går bort og synder jeg. Selv om jeg har blitt en kristen så fortsetter jeg som før.
Peter for oppleve mye som disippel sammen med Jesus. I Matteus 16,15-16 så spør Jesus disiplene sine om hvem de mener Jesus er. Peter er den raskeste til å svare, den ivrigste, den beste, og han sier høyt og tydelig. "Du er Messias, den levende Guds Sønn." Det er sånt som vi også kan si. Og helt klart, vi er kristne, og vi er frelste. Men likevell er det noe som mangler, vi klarer ikke å leve etter Guds ord, og vi synder igjen og igjen. Det kan være så mye forskjellige ting, du har dine synder, jeg har mine. Men alle har vi følt på denne hjelpeløsheten. Og anklagen, kan Gud elske meg fremdeles? Jeg tror at han elsket meg før, og at han tilga meg før, men nå... etter så mange ganger? Kan han elske meg fremdeles?
Joh 13:4-10
4 Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg klærne, og tar et linklede og binder det om seg.
5 Deretter slår han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde bundet om seg.
6 Han kommer da til Simon Peter, og denne sier til ham: Herre, vasker du mine føtter?
7 Jesus svarte og sa til ham: Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal skjønne det senere.
8 Peter sier til ham: Aldri i evighet skal du vaske mine føtter! Jesus svarte ham: Dersom jeg ikke vasker deg, har du ingen del med meg!
9 Simon Peter sier til ham: Herre, ikke bare mine føtter, men også hendene og hodet!
10 Jesus sier til ham: Den som er badet, trenger ikke å vaske annet enn føttene, han er jo helt ren. Også dere er rene, men ikke alle.
("Men ikke alle" Peker på Judas...)
Peter, han som så helt klart og tydelig var en kristen, skjønner ikke hva Jesus gjør. Ånei, ikke tale om at Jesus skal få være tjeneren min. Jeg er så vanvittig glad i Jesus etter at han tilga meg alle mine synder, at nå er det jeg som skal tjene, heretter er det jeg som skal ordne opp. Men så sier Jesus at han må vaske beina til Peter. Hvis ikke har ikke Peter noe med Jesus å gjøre. Peter snur tvert om, for er det noe han vil så er det å ha fellesskap med Jesus. Peter roper ut at Jesus må se til å vaske hendene og hodet hans også. Peter driter seg loddrett ut, skjønner ingenting av hva som egentlig skjer. Før Jesus sier, den som er badet trenger ikke å vaske annet enn føttene, han er jo helt ren.
Hva betyr det? Jo, Peter var badet. Han hadde bekjent sine synder, og fult etter Jesus. Han var en kristen. Men han trengte fotvasken. For meg har disse versene blitt ett ganske fint bilde på det Jesus egentlig gjør, og hva han vil at vi skal gjøre. Når jeg som kristen likevell faller i synd, så får jeg komme tilbake til Jesus. Jeg er badet, jeg er kristen, og derfor er jeg ren. Men når du går rundt så blir du skitten på beina helt fysisk, så også i åndelig forståelse. Du gjør ting du ikke burde. Det betyr ikke at du slutter å være en kristen, men det betyr at du må tilbake til Jesus, så han får vasket bena dine. Du må igjen bekjenne dine fall. Hvis ikke ligger faren der, for at du kan falle i fra. Derfor er Jesus nødt til å si, også til deg og meg hver eneste dag, "Dersom jeg ikke vasker deg har du ingen del med meg!". Liksom, hvis du ikke vasker beina så sprer skitten seg, og du blir skitten over hele deg igjen. Hvis det skjer er du ikke lengre en kristen. Sier ikke dette for å skremme, vil bare få fram at det går an å falle fra, Jesus vil vaske beina til alle de som kommer, samme hvor mange ganger det er. Merk også at det gjelder dine nye fall. Det som tidligere er bekjent er allerede tilgitt og glemt. Du trenger ikke "mase" på Gud om de tingene, de finnes ikke lengre. Men alt det nye må fram. Et vers jeg bruker mye når jeg ikke selv finner ord for å bekjenne er ett vers fra kong David. Sal 19:13 "Hvem merker vel alle sine feiltrinn? Tilgi meg hver ubevisst synd!"
Bare noen timer senere er Jesus blitt tatt til fange, Peter har fulgt etter og står utenfor borgen der Jesus er. Han står og varmer seg rundt ett bål og blant annet ei tjeneste jente spør, var ikke du en av disiplene til Jesus ?. Det ender med at Peter banner og roper tre ganger på at han aldri har kjent noe til denne mannen. En kristen person som vet at han trenger Jesus. Men i møtet med folk som har andre meninger, folk som er motstandere av Jesus så nekter han på det hele. Kjenner du deg igjen? Jeg gjør det. Om vi ikke nekter direkte så blir vi hvert fall litt mer tause. Vi synger ikke lovsanger når vi er med ikke kristne venner.
Peter får enda en sjangse. Etter at Jesus har stått opp av graven møter ham dem på stranda, og han spør Peter tre ganger om han elsker ham. Peter svarer, sannsynligvis ganske flau og trist, men likevell; ja Herre, du vet jeg har deg kjær. Hva skjer så? Jo Jesus tilgir enda en gang, og han fornyer det oppdraget han ga Peter helt i begynnelsen. Fø mine får. Vær en leder for min menighet, forkynn mitt ord, fortell om meg.
Det er en stor ting du skal lære av dette: Som kristen kommer du til å falle i synd IGJEN, du kommer til å trenge tilgivelse igjen, og Jesus blir ALDRI lei av å tilgi. 1Joh 1:9 "Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet."
En annen ting er at Gud bruker tabbene våre til å lære oss opp. Vi er frelst, med andre ord født på ny. Men alle som er født må også vokse, noe annet ville vært direkte unaturlig. Og når du vokser må du lære å gå, og til slutt skal du ut i jobb. Sånn er det hos Gud også. Heb 12:7 "Det er for tuktens skyld dere tåler lidelser. Gud handler med dere som med sønner. For hvem er vel den sønn som hans far ikke tukter?" Heb 12:11 "All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg. Men siden gir den dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt." Gud handler med oss som sønner... uforståelig pent skrevet, og sant. I en annen oversettelse står det at Gud behandler oss som barn. Og, hvorfor ikke? Han er jo vår far. Og når du lærte å gå, satt faren din og kjeftet deg opp når du datt på golvet? Nei. Tipper han hjalp deg opp igjen og lot deg prøve å gå på nytt.
Men det du ikke skal "lære" av dette er å bli avslappet i ditt forhold til Gud. Dette er ikke en unnskyldning for ikke å kjempe videre. Gal 5:13 "For dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet." Folk rundt oss som ikke er kristne har forventninger til oss. Og ut i fra Bibelen har de rett til å forvente det.
Ut i fra Matteus 5. 3-10 kan man si at en kristen skal ha visse kjennetegn. Du skal være fattig i ånden, med andre ord ikke rose deg over dine egne styrker. Du skal sørge over de ufrelste å brenne etter å forkynne for dem. Du skal være tålmodig, hungre og tørste etter rettferdighet, være barmhjertig og rein av hjerte, og du skal stifte fred. I Galaterbrevet finner vi enda flere kjennetegn: Gal 5:22 "Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet." Hva hvis jeg ikke har disse kjennetegnene, betyr det at jeg ikke er en kristen? Nei. Så absolutt ikke. ( Joh 15:3 "Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere." ) Men det betyr at Gud ikke er ferdig med å jobbe med deg. Han har frelst deg, og du er en kristen, men han har så mye mer å gi. Det er helt greit at vi har kommet forskjellig i kristenlivet, selv føler jeg ikke at jeg har kommet så veldig langt heller. Men det er ikke en unnskyldning for å stoppe opp. Vi skal videre, vi skal få stadig flere av disse kjennetegnene. Gud har enda mer å gi.
Hvordan gjør jeg så det? Skal jeg plutselig begynne å gjøre meg fortjent til frelsen? Nei. Absolutt ikke. 1Joh 4:19 "Vi elsker fordi han elsket oss først." Altså er det snakk om en kjærlighet tilbake til Gud. Ikke for å bli frelst, men fordi vi ER frelst. Og nøkkelen i dette er å holde seg til Gud. Ha blikket på Jesus. For som jeg leste er disse kjennetegnene kalt for Åndens gaver. Det at vi blir mer tålmodige, mer trofaste, får mer kjærlighet til våre medmennesker, det er gaver fra Gud gjennom Den Hellig Ånd. Og vi får disse gavene ved å holde seg til Jesus. Det står enormt mange skriftsteder om nettopp det å holde seg til Gud. Jeg vil ta med fire av dem.
1Pet 2:1-3 "1 Legg derfor av all ondskap, all svik og hykleri, misunnelse og all baktalelse. 2 Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melk, for at dere ved den kan vokse til frelse 3 - så sant dere har smakt at Herren er god!"
Åndelig melk? Nesten som brystmelka fra dinmor når du var spebarn...
Joh 15:4 Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg.
Hm, vi skal bære frukt, men da må vi bli i han. Og, da skal han bli i oss... tøft.
Heb 12:1f "1 Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, 2 med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone."
Opphavsmann og fullender ---- Hans skal fullføre det for oss og i oss.
Sal 138:8 Herren vil fullføre sin gjerning for meg. Herre, evig varer din miskunnhet! Gi ikke opp dine henders gjerninger!
Hvordan blir vi så i Jesus?
Vi har Bibellesning, vi har menigheter, møter og gudstjenester, vi har nattverden og bønnen. Men er det så farlig med alt det da? Kan jeg ikke være en kristen bare for meg selv? Det står jo at man blir rettferdig gjennom troen alene, og jeg tror jo. Jeg vil ikke stå her å dømme, jeg er absolutt ikke i en posisjon som gir meg rett til å gjøre det. Men jeg vet at jeg tenkte slik før. Jeg gikk to år på en kristen videregående skole, første klasse og tredje klasse. Før jeg kom dit gikk jeg nesten aldri på møter, jeg ba masse, og leste i Bibelen, men møter var det dårlig med. Når jeg kom på dit hadde jeg møtene tilgjengelig rett foran meg, og i løpet av det året våknet kristenlivet mitt mange hakk. Men så kom jeg tilbake til Trondheim. De antall møter jeg var på det året kan telles på en hånd, jeg åpnet ikke Bibelen min en eneste gang. Bønnene ble også mindre. Og hva skjedde med kristenlivet mitt? Jeg ble fylt av tvil og mismot, det var det som skjedde. Heldigvis ledet Gud meg tilbake til den skolen i tredje klasse, og så videre til Bibelskole. Nå studerer jeg i Trondheim, og har funnet meg en menighet hvor jeg går fast. Jeg har fått meg ett lite, men godt, nettverk av kristne venner også utenfor menigheten. Uten dette ville jeg ikke blitt bevart i troen.
Du kan være en kristen uten å gå på møter, uten å be, uten å gå til nattverd og uten å lese i Bibelen. Det er mulig. Men jeg er sikker på at den dagen du får det minste motstand vil det være veldig lett for deg å gi opp.
La meg ta en sammenligning. Den dagen du ble en kristen så fikk du en bil. Denne bilen heter "troen" og er den du skal kjøre i resten av livet ditt. Du kjører lykkelig og frelst av gårde, men etter en stund så går du tom for bensin. Du går ut av bilen og begynner å dytte. Du har fremdeles troen, men istedenfor at troen er styrke for deg så er det en byrde. Etter en stund ender du opp med å sette fra deg troen i grøftekanten for å haike med en annen livsstil eller religion. Men som kristen er jeg nødt til å si at når det står "Jeg er veien sannheten og livet" (Johannes 14.6), så menes det akkurat det. Det finnes ingenting annet som er sannhet.
Poenget med sammenlikningen er at troen din trenger bensin. Bønnen, nattverden, fellesskapet med andre kristne, møter og Bibellesning er bensinstasjonene. En bensinstasjon kan være kjedelig, en annen er artigere å være på. Du vil oppleve begge deler, men kjør innom bensinstasjonene, vær så snill. Det er nøkkelen til å vokse i troen, og få flere av "kjennetegnene",
Hvordan ville det gått med Peter hvis han ikke gjorde det? Han hadde kanskje endt opp slik som Judas. Så når du sliter med synd, eller du synes du mangler de kjennetegn du skal ha, se på Jesus, og stikk innom en åndelig bensinstasjon, les i Bibelen og bruk bønnen. Det er nøkkelen.
Men litt om det med kjedelig og artige bensinstasjon, hvis du ikke liker en trøtt dyster Esso stasjon langt ute på landsbygda, så finn deg en Statoil eller Shell. Det er helt greit, så lenge de selger bensin. ( Les; finn deg en menighet eller forsamling hvor du trives. ) Ha bare i bakhodet at det finnes forsamlinger som er skikkelig kule, gode å være i osv... men de er mer som en storkiosk, greit å være der, men du får ikke Bensin, og var da den som var viktigst. Ikke sant? Bare ha det litt i bakhodet. Det finnes også vranglære, og falsk kristendom. Ingen menighet er perfekt, og du trenger ikke vær enig i alt. Men vit at det finnes mye falsk lære, og ha øynene åpne. Selv om det er viktig å ha en forsamling å gå i, er det også viktig å selv ta til seg næring direkte fra Bibelen. Det er også eneste måten du kan avsløre usunnhet i den forsamling du går. En oppgave som også hører til Kristenlivet og som Jesus, og Paulus tar opp mange ganger i evangeliene og brevene i det nye testamente.
Kanskje er du en som har gått lenge å dyttet sin egen tro framover, og du nå står med troen i grøftekanten, eller kanskje du ikke en gang har hatt en tro. Til deg har jeg ett lite vers
Sal 50:15: "kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg." Hva står det der? Jo, for å beholde sammenligningen min litt lengre, så står det at det vil komme en redningsbil fra Viking. Troen din blir reparert, eller hvis du ikke har noen tro så vil du få en. Dette verset kalles ofte for telefonnummeret til himmelen. "Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg."
Så til deg som har kommet litt lengre. Dette er ikke noen konkurranse. Det er helt ok at folk er på forskjellig nivå i kristenlivet, og de er ikke dårligere kristne. Istedenfor å kritisere dem skal du hjelpe dem det lille skrittet videre, Gal 6:2: "Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov." Slik kommer vi alle videre, et skritt om gangen.