Luk 18:10-14
10 To menn gikk opp til templet for å be. Den ene var en fariseer og den andre en toller.
11 Fariseeren stod for seg selv og bad slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer – eller som denne tolleren.
12 Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.
13 Men tolleren stod langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig!
14 Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre. For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.
Et krav når vi ber er ærlighet. Gud ser til hjertene våre. Det er ikke mulig å lure Gud. Det er det fariseeren prøver på. Han roser seg over det han får til, og ser ikke sin egen synd, selv alle vet helt klart at også han har syndet. Nøkkelen i bønnen, og kristenlivet generelt er å sette Gud i rollen som skaper og herre, og oss selv som syndere og uverdige mennesker. For hvis du er ærlig med deg selv, så er det også i ditt liv mange punkter du ikke strekker til på. Så også hos meg. Setter du deg selv på en slik plass vil Gud tilgi deg alle dine overtredelser, og når den dag kommer at det jordiske liv blir avsluttet så har du en opphøyet plass i Himmelen sammen med Gud. Møtes vi der?
Jeg har fått komentarer på det jeg skrev om at vi må sette oss på en plass som "syndere og uverdige mennesker". Jeg vil ikke fjerne det, men prøve å utdype hva jeg mener. Det er helt sant den som har blitt kristen er rettferdiggjort, altså er han ikke lengre en uverdig synder. Han er verdig alt Gud har å gi. Men som Paulus forteller om seg er det ingenting i han selv som gjør ham verdig. Alt ligger hos Jesus. Selv for en som er blitt kristen er derfor ydmykhet og ærlighet en nøkkeltanke i bønnen.
"Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes. "