Dette jeg deler med dere i dag er derfor menneskelige "knep" og metoder for å lettere kunne rydde bort alt slikt. Jeg mener også at jeg finner grunnlagt til disse "triks" i Bibelen, les gjerne ord om bønn . Men de er ikke å anse som noen bønne fasitt som må følges til punkt og prikke. (Ideene her er forøvrig ikke mine egne, men tanker jeg ble presentert for nettopp i en utleggelse av Fadervår. )
Bønnens innhold: Bønnens innhold kan deles opp i følgende deler:
TI - Tilbedelse.
Tilbedelse til din Gud, og din frelser Jesus Kristus. Opphøyelse. "Plassere" Gud som Gud.
BE - Bekjennelse.
Bekjenne dagens synder, mangler, feil. - Få ryddet opp med Gud. Fjern det som tynger. Om det er noe som du holder tilbake her kan det påvirke din frimodighet i resten av bønnene.
TA - Takk.
Takk for familie, jobb, mat, drikke, hus, hjem, osv.
FO - Forbønn.
Be for deg selv, dine egne behov. Ting som ligger forran, usikkerhet, sykdom, osv. Be også for familie, menighet, misjonærer på reise, venner, by, land, politikere osv.
Til sammen danner dette ordet Tibetafo. Ordet betyr ingenting i det hele tatt, men har en fin klang, og kan være en hjelp til å huske de forskjellige delene.
Skal du be alle "delene" hver gang ? - Nei, det er ikke nødvendig. Noen ganger er det bare tilbedelsen. Noen ganger bare Bekjennelsen, andre ganger bare takken, og atter andre ganger bare forbønnen.
Men ser vi på "Fader vår", så har den flere av disse. Og det er verdt å tenke over at den starter med Tilbedelsen ("Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn.") . Tilbedelsen "starter" bønnen, og åpner opp for de neste delene. Når man har tilbedt og "plassert Gud", så har du fått på plass motakeren av bønnen. Du vet hvem du ber til. (Sammenligning: du har slått riktig telefonnr og du vet hvem du ringer til).
Det blir da lettere å bekjenne og legge fram det som tynger. For du vet hvem som lytter, og at han lytter. Bekjennelsen renser opp i det som sperrer mellom deg og Gud. Synden bekjennes og tilgis, og du kan stå frimodig framfor Gud. Det gir deg enda mere å takke for, ja for det du nettopp bekjente er nå tilgitt og i glemselens hav. Takken følger derfor naturlig etter. Og når du har bekjent og takket, da er det mye lettere å komme med forbønnen og legge fram dine egne og andres behov. Har du merket hvor tungt og vanskelig det er å be om f.eks. styrke i hverdagen når det ligger uoppgjort synd og ikke er bekjent ? - Bekjenn først, det gir frimodighet til forbønnen.
Derfor mener jeg at "Tibetafo", er en fin og grei rekkefølge og oppbygging av bønnen.
Bønnens ord:
Bønnens ord vil jeg egentlig ikke si så mye om. Jeg ønsker nemlig ikke å presentere for deg faste bønneformularer som må bes på bestemte måter til bestemte tider.
Nei, den kristne Gud er en personlig Gud, som ønsker felleskap med deg med de ord du har, eller ikke har. - Noen ganger kan det f.eks. være helt riktig å bare "ringe til Gud", med en enkel "Kjære Gud". Etterfulgt av stillhet, og ett Amen.
Andre ganger bobler du over med ord og klarer ikke å strukturere det, flere tanker og bønner trenger på samtidig og det hele blir rotete og usammenhengende. Men der et menneske ville måtte si "stopp litt, hva mente du nå?" så forstår og hører Gud uten at du gjentar med fine formuleringer. Men to små ting vil jeg likevell si om bønnens ord:
1. Bruk gjerne Bibelen sammen med bønnen. F.eks. kan du lese i Salmenes bok. Mange av salmene er i form av nedskrevne bønner. Der finnes både tilbedelse, bekjennelse, takk og forbønn. Klagesangene har også sin naturlige plass i perioder i livet. Om du ikke finner egne ord så kan du bruke Davids ord fra salmene. Og i det du ber dem, så blir de dine. Og slik Gud hørte David, vil han høre deg.
2. Skal vi være veldig formelle i "Kjære Gud" og "Amen", eller kan vi være friere? Ja, til begge deler. Det er en del av det å ha blit en kristen, at vi har fått "barnekårets ånd" som sier "Abba far". ( Galaterne 4.6 Romerbrevet 8.15). Hvor Abba da tilsvarer "Pappa" på norsk. Du har derfor all rett til å starte en bønn med "Hei pappa", og avslutte med "takk pappa", eller noe lignende. Men personlig liker jeg å bruke "Kjære Gud", eller "Himmelske far", eller noe slikt. (Varierer fra gang til gang, bruker det som faller naturlig der og da.) Jeg vil også si at å avslutte med "Amen" er helt naturlig, selv i 2005. Ordet Amen betyr både takk, og "la det skje". Ordet er altså i seg selv en takkebønn, og en bønn om at Guds vilje må skje.
Bønnens sted: I forkant av Fadervår ser vi at Jesus underviser disiplene om å "gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør". Ett lønnkammer er ett sted hvor du kan være for deg selv. Det kan være soverommet, hjemmekontoret, et stille sted i skogen, osv. Jesus har flere poeng ved å si dette. Det ene og åpenbare er at vi skal unngå å være som "hyklerne". "De vil gjerne stå i synagogene og på gatehjørnene og be, for å vise seg for folk." (Matteus 6. 5-8). Bønnen er ikke noe vi skal bruke for å vise oss fram, presantere vår frommhet for andre, konkuranser i å be finest og lengst osv. Derfor skal vi gå inn i vårt "lønnkammer".
Ett annet poeng med dette er at vi skal ha en stund alene med Gud. I det vi stenger døra, slår av radioen, mobilen, ol. tar vi for en liten stund farvell med verden og er i ett nært og tett felleskap med Gud, uten ytre distraherende momenter.
Men Bibelen taler også om bønn i felleskap. Se blandt annet (Apg. 12) når Peter er i fengsel og flere har samlett seg i hjemmet til bønn. Flere plasser i NT ser vi også bønnen som en viktig og naturlig del av gudstjenestelivet. Det styrker felleskapet mellom kristne søsken når vi ber sammen og for hverandre.